Om Etiopia

Landdata:
Areal: 1 120 000 kvm. Folketall: 62.8 mill.
Hovedstad: Addis Abeba. Årlig befolkningstilvekst: ca. 3.2 %. Urbaniseringsgrad: 16.3 % (1997). Forventet levealder: 43 år. Barnedødelighet: 175 pr. 1000 (1997). Lese/skrivekyndighet:26.6% (1998). UNDP Human Development Index: nr. 171. Språk: Amharisk er nasjonalt administrasjonsspråk på føderalt nivå. Hver region har sitt morsmål som administrasjonsspråk. Religion: ca. 45% kristne (hovedsakelig ortodokse), ca. 45% muslimer og de resterende lokale religioner. BNI per capita: ca. 100 US$. Valuta: Birr. (1 US$ = ca. 8.5 birr)

Land og folk: Med ca. 60 millioner innbyggere er Etiopia Afrikas tredje folkerikeste nasjon. Landet ligger på Afrikas Horn med grenser til Sudan i vest, Eritrea i nord, Djibouti og Somalia i øst og Kenya i sør. Arealmessig er landet fire ganger så stort som Norge. 85% av Nilens vannføring har sin opprinnelse i det etiopiske høyland og utgjør en potensiell kilde til konflikt med Egypt. Høylandsplatået avgrenses av lavlands-områder i vest, sør og øst. Store deler av landet rammes jevnlig av lange tørkeperioder.

Etnisk og kulturelt er Etiopia et sammensatt land med om lag 85 forskjellige folkegrupper med det samme antall språk. De største folkegruppene er oromo (35-40%), amhara (ca. 30%) og tigray (nærmere 5-7 %). Et stort antall folkegrupper i sør utgjør Southern Nation, Nationalities and Peoples Region. I øst lever de nomadiske gruppene somali og afar, som også finnes i nabolandene.

Kort historikk: Verdens eldste funn av menneskelige levninger er gjort i Etiopia (“Lucy”). Det nordlige Etiopia (og store deler av dagens Eritrea) framsto som ett rike ved begynnelsen av vår tidsregning og den første hovedstaden var Aksum, nær det som i dag er grensen mot Eritrea. Allerede på 400-tallet ble kristendommen dominerende. Landet var kjent under betegnelsen Abessinia. Keiser Menelik, som var keiser fra 1889 til 1913 la småriker i det som i dag er sør-Etiopia, til det abessinske riket.

Etiopia, inkludert dagens Eritrea, har gjennom historien vært utsatt for utenverdenens sterke interesse og både portugisere, ottomanerne og de sudanske mahdistene har gjennom århundrene stått i konflikt med etioperne. De europeiske stormaktenes interesse for Etiopia økte etter åpningen av Suez-kanalen og særlig Italia var ute etter å skaffe seg innflytelse ved Rødehavet. I 1890 ble det som i dag utgjør Eritrea, okkupert. Italienerne forsøkte deretter å kolonisere hele Etiopia, men led et stort militært nederlag ved Adwa i 1896. Musolinis Italia maktet imidlertid å okkupere Etiopia fra 1936 til 1941. Med britisk støtte kastet da Etiopia italienerne på dør på nytt. I 1930 ble Haile Selassie etiopisk keiser og regjerte, med unntak av den italienske okkupasjonsperioden, fram til 1974.

I 1974 overtok de militære under ledelse av oberstløytnant Mengistu Haile Mariam. Et militært råd (Dergen) overtok etterhvert den politiske makt i landet. Mengistu ble senere utnevnt til statssjef og et statsbærende kommunistparti etter sovjetisk mønster ble dannet. Derg-regimet overlevde gradvis mer og mer ved hjelp av en brutal undertrykkelsespolitikk. Spesielt “den røde terror” på slutten av 1970-tallet er beryktet for å ha tatt livet av titusenvis av opposisjonelle venstrekrefter. Om lag 5000 personer stilles i disse dager for retten for sin deltakelse i disse politiske overgrepene.

I 1977-78 forsvarte Etiopia seg, med sterk støtte fra Sovjetunionen og Cuba, mot et angrep fra Somalia som tok sikte på å bringe de somaliske delene av Etiopia inn under et stor-Somalia.

Kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa representerte et veldig tilbakeslag for Mengistu-regimet. Finansieringen av krigføringen uten sovjetisk og cubansk støtte viste seg umulig og frigjøringsbevegelsene tok først kontrollen over Eritrea og Tigray, før Addis Abeba falt i mai 1991.

En overgangsregjering dominert av Tigray People’s Liberation Front (TPLF) og dets støttepartier i Ethiopian People’s Revolutionary Democratic Front (EPRDF) overtok makten, samtidig som Eritrea fikk sin uavhengighet. Eritreas uavhengighet ble bekreftet ved en folkeavstemning i 1993.

Den etiopiske overgangsregjeringen ble gradvis snevret inn. I 1992 forlot Oromo Liberation Front (OLF) regjeringen i protest mot gjennomføringen av lokalvalgene. Ytterligere partier forlot regjeringen i de følgende årene. Ved parlamentsvalgene i 1995 deltok, med få unntak, bare EPRDF-partier og partiet konsoliderte sin makt. I valgene i mai 2000 var det bredere deltakelse ved valgene, men opposisjonen kom bare inn i parlamentet med om lag 20 mandater. Valgprosessen innebar imidlertid, i henhold til de fleste observatører, et skifte i demokratisk retning. Lokalvalgene i februar/mars 2001 ble et tilbakeslag i demokratiprosessen, da opposisjonen igjen ble sterkt undertrykt.

Den politiske situasjon. Ettervirkningene av konflikten og krigen mot Eritrea (se egen dokumentasjon) preger den politiske hverdagen i Etiopia. Den store støtte regjeringen fikk for den politikk som ble ført overfor Eritrea, styrket regjeringen midlertidig. Intern strid i regjeringspartiet EPRDF og voksende kritikk mot regjeringen etter inngåelsen av fredsavtalen med Eritrea i desember 2000, har imidlertid ført til en merkbar innstramning i det politiske liv. Dette inkluderer arrestasjoner av opposisjonelle, studenter og journalister. Framveksten av et sterkere sivilt samfunn og en mer fri og uavhengig presse har bidratt til å bygge et videre politisk rom der den demokratiske samfunnsdebatten nå foregår. Dette er i hovedsak et nytt fenomen i Etiopia og stiller de nåværende makthavere overfor utfordringer som de viser usikkerhet mht. hvordan de vil takle en slik utvikling i det lange løp.

Uenigheter innen regjeringsalliansen EPRDF og spesielt innen det ledende partiet TPLF, har ført til voldsomme internpolitiske kamper. Mange framtredende medlemmer av sentralkomiteen i TPLF gikk i mars 2000 offisielt ut med kritikk mot statsminister Meles Zenawi. Kritikken var begrunnet i uenighet om håndteringen av konflikten med Eritrea, der Meles Zenawi ble beskyldt for å ha vært for ettergivende. Kritikken ble så utvidet til en ideologisk kritikk mot statsministeren for å ha undergravet TPLFs “revolusjonære idealer” både i den økonomiske politikken og i utenrikspolitikken. Opprørerne i partiet ble kastet fra sin formelle posisjoner og fratatt sine politiske verv, derunder som medlemmer av parlamentet. Omfattende interne prosesser ble igangsatt i TPLF og de andre partiene innen EPRDF. Disse vil kuliminere med partikongresser i løpet av senhøsten 2001. Totalt sett synes TPLF og EPRDF å ha kommet meget svekket ut av disse politiske oppgjørene. Særlig synes Oromo Peoples Democratic Organisation (OPDO) å ligge skadeskutt tilbake. Presset mot TPLF og regjeringen fra en stadig mer vokal opposisjon har økt i den senere tid. Regjeringens popularitet i befolkningen er utvilsomt svekket, noe de omfattende studentarrestasjonene og arrestasjoner av opposisjonelle, intellektuelle og journalister har bidratt sterk til. Hele demokratiseringsprosessen i Etiopia er derfor under meget hardt press.

Den økonomiske situasjon. Etiopia er et av verdens aller fattigste land. Brutto nasjonalprodukt pr. innbygger er anslått av myndighetene og Verdensbanken til ca. US$ 100. Selv i gode år er landet knapt selvforsynt med matvarer. Jordbruks-produksjonen baserer seg på sesongmessige regnfall og er svært utsatt for klimatiske endringer og stadig tilbakevendende tørkeperioder. Landet har derfor utviklet en nærmest fast avhengighet av humanitær bistand. Utvikling av landbruket, som står for omkring 50% av BNP, 80% av eksportinntektene og over 80% av sysselsettingen, står derfor sentralt i regjeringens utviklingspolitikk.

Regjeringen har siden maktovertakelsen i 1991 utviklet et nært samarbeid med de internasjonale finansinstitusjonene og har innen rammene av et strukturtilpasningsprogram gjennomført en omfattende liberalisering av den Derg-styrte sosialistiske planøkonomien som rådet grunnen inntil 1991.Med en gjennomsnittlig årlig økonomisk vekst på over 7% på midten av 1990-tallet framsto Etiopia som en av de mest framgangsrike afrikanske økonomier godt støttet av Verdensbanken/IMF og en rekke bilaterale givere.

Den økonomiske veksten fikk et midlertidig tilbakeslag da tørken i 1997/1998 førte til nullvekst, mens utviklingen av konflikten med Eritrea til en full væpnet konflikt fra 1998 har tappet økonomien for enorme ressurser, samtidig som investeringer, lån og bistand gradvis er tørket inn. Brudd i de løpende programmer med Pengefondet og Verdensbanken har også ført til at Etiopias kvalifisering for gjeldslette i medhold av HIPC-programmet inntil videre er stilt i bero. Det vil således ta mange år for etiopisk økonomi å komme tilbake til situasjonen før 1998.

I en analyse Verdensbanken har gjort om effekten av bistand til Etiopia, konkluderes det med at effekten når det gjelder fattigdomsbekjempelse er meget god. Etiopia framheves for sin gode utviklingspolitikk og at bistand til landet (gitt en fredelig løsning av krigen) i tillegg til høy effekt i fattigdomsreduksjon også vil kunne bidra positivt til å hindre framtidige interne konflikter. Verdensbanken har allerede gitt omfattende nye kreditter til gjenoppbygging og demobilisering i tilknytning til den pågående fredsprosessen.

Menneskerettighetene
Myndighetenes kapasitet til å gjennomføre den rettighetsorienterte grunnloven av 1995 er fortsatt meget svak. Underbemanning, bruk av ikke-kvalifisert personale samt manglende uavhengighet innen politiet og påtalemyndighetene i regionene, skaper alvorlige problemer. Selv om domstolene viser en viss grad av uavhengighet, respekteres ikke alltid domstolenes avgjørelser av politiet og fengselsvesenet.

Det rapporteres om et stort omfang av vilkårlig arrest og fengslinger. Antallet politiske fengslede antas å utgjøre 7000 til 9000 personer hvorav hovedandelen antas å være oromoer eller somaliere som er fengslet for å være medlem, medhjelpere eller sympatisører med de forbudte opprørsbevegelsene Oromo Liberation Front (OLF), Ogaden National Liberation Front (ONLF) eller den muslimske bevegelsen Al Ittihad. Flere tusen studenter ble fengslet i tilknytning til studentopptøyene i april, men de fleste er siden løslatt.

Tortur og mishandling antas å forekomme særlig ved politistasjoner. Dødsstraff kan idømmes i henhold til grunnloven. En rekke dødsdommer er avsagt siden 1991, men kun effektuert i ett tilfelle. Dette gjaldt en eritreisk forretningsmann som i 1998 ble avrette for å ha drept den tigrayiske frigjøringshelten Hayelom Araya.

Etter utbruddet av konflikten med Eritrea i 1998 var deportasjoner av eritreere eller personer av eritreisk opprinnelse fra Etiopia det mest omtalte MR-problemet. Etiopia antas av de fleste observatører å ha deportert langt flere eritreere enn det landet av nasjonale sikkerhetshensyn kunne ha hatt rettmessig grunn til, samtidig som deportasjonene ikke er blitt gjennomført etter akseptable rettssikkerhetsnormer. Om lag 1500 sivile eritreere og mer enn 500 krigsfanger ble holdt internert i leiren Dedessa i Vest-Etiopia. Utveksling av krigsfanger og sivilt internerte har vært en viktig del av fredsavtalen og er allerede kommet godt i gang.

I rettsoppgjøret mot de ansvarlige for overgrep under Mengistu-regimet er kun et hundretalls domsavgjørelser avsagt av et totalt antall tiltalte på om lag 5000. Det faktum at stort antall allerede har sittet fengslet 7-8 år uten dom, utgjør i seg selv et alvorlig rettssikkerhetsproblem.

Forsamlings- og organisasjonsfriheten blir i hovedsak respektert. Under valgkampen før parlamentsvalget i mai 2000 og i lokalvalgene i februar/mars 2001var det imidlertid en rekke tilfeller der myndighetene i regionene vanskeliggjorde avholdelse av møter og kom med trusler. Flere aktivister for opposisjonen ble fengslet og noen drept. Avholdelse av større offentlige møter og demonstrasjoner krever forutgående tillatelse. Slik tillatelse blir som oftest gitt, men ofte så sent at mobilisering vanskeliggjøres. De politiske opposisjonspartier har inntil nylig hatt problemer med å organisere seg utenfor Addis Abeba, men i forkant av valgkampen i 2000 skjedde det et gjennombrudd på dette felt. Lokale myndigheter, politi og regjeringspartienes representanter vanskeliggjør imidlertid fortsatt opposisjonens arbeid. Ethiopia Teachers Association har blitt utsatt for alvorlig forfølgelse av myndighetene.

Menings-og ytringsfriheten har fått klart forbedrede kår etter Mengistu-regimets fall og er garantert i grunnloven og i presseloven av 1992. Antallet fengslede journalister har imidlertid vært oppe i over 20, oftest på grunnlag av tiltale for falsk ryktespredning eller hat mot andre etniske grupper. Pressefriheten synes imidlertid gradvis å bli mer respektert av myndighetene, selv om det fortsatt er tilfeller av nye fengslinger av journalister. Pr. i dag sitter 8 journalister fengslet.

Bilateral del-Etiopia
Norge opprettet en diplomatisk representasjon i Addis Abeba i 1991 og oppgraderte dette til en full ambassade i 1994. Etiopias ambassade i Stockholm dekker alle de nordiske land. Det har vært bilaterale politiske forbindelser siden keisertiden med Haile Sellassies besøk til Norge i 1954 og kong Olavs gjenbesøk til Etiopia i 1966. Disse forbindelsene er blitt bygget ut etter 1991 med en rekke besøk på politisk nivå mellom de to land.

Handelen mellom Norge og Etiopia har alltid vært av meget beskjedent omfang. Norsk næringsliv har imidlertid hatt et langvarig engasjement i landet og i dag er både Norsk Hydro (kunstgjødseleksport og utvinning av potaske), ABB (montering og kraftgenerering) og en rekke norske konsulentfirmaer (bl.a. Norconsult, Norplan og NOREMCO) er engasjert i landet.

Det er også bygget opp et omfattende samarbeid innen forskning mellom norske og etiopiske universiteter, både gjennom NUFU-samarbeidet og med direkte NORAD-finansiering. Fra norsk side omfatter dette bl.a. Universitetene i Oslo, Bergen og Trondheim, Chr. Michelsens Institutt og Landbrukshøyskolen i Ås.

Det er omfattende samarbeid mellom norske og etiopiske protestantiske menigheter bygget på en omfattende norsk misjonsaktivitet i Etiopia siden 1948.

Norge og Etiopia inngikk et Memorandum of Understanding for bilateralt utviklingssamarbeid i april 1995. Dette ble fulgt opp av en prosedyreavtale for utviklingssamarbeidet, undertegnet i april 1998. I 1996 ble Etiopia gjort til prioritert samarbeidsland for norsk bistand. Det overordnede målet for samarbeidet har vært å bidra til:

•bedring av sosiale forhold og utvikling av landets menneskelige ressurser
•økonomisk utvikling
•demokratisering og sikring av menneskerettighetene
•utvikling og forvaltning av naturressursene.
Landprogrammet til Etiopia har ligget på NOK 60 millioner. I tillegg har Kirkens Nødhjelp, Redd Barna, Norsk Folkehjelp, Utviklingsfondet samt Norsk Luthersk Misjonssamband og andre norske frivillige organisasjoner omfattende virksomhet i landet. Sammen med årlige bidrag til humanitær bistand har derfor total norsk bistand til Etiopia i de senere år ligget på om lag NOK 200 millioner pr. år. Etter utbruddet av konflikten med Eritrea stoppet Norge inngåelsen av nye avtaler i mai 1999 og frøs deretter stat-til-stat samarbeidet i mai 2000 grunnet den omfattende etiopiske offensiven på det tidspunkt. Krigen har fullstendig endret forutsetninger og rammevilkår for utviklingssamarbeidet og Norge legger derfor nå hovedvekt på bistand til fred, forsoning og stabilitet, samt demokrati, menneskerettigheter og godt styresett i det videre samarbeid.

Praktiske opplysninger
Statsminister Meles Zenawi, Etiopia, CV

Født i Adwa, Tigray 8. mai 1955. Medlem av Tigray People’s Liberation Front (TPLF) siden organisasjonen ble grunnlagt i 1975. Formann i TPLF siden 1989. Formann i Ethiopian People’s Revolutionary Democratic Front (EPRDF) siden 1989. President i overgangsregjeringen fra 1991 til 1995. Innvalgt til parlamentet i mai 1995. Statsminister siden august 1995.

Meles Zenawi kommer fra en slekt av tigrayiske adelige, både hans far og farfar hadde tittelen dejazmach, en militær adelig tittel anvendt under keiserdømmet. Hans mor er eritreisk og stemte for eritreisk uavhengighet under folkeavstemningen om eritreisk uavhengighet i 1993.

Meles Zenawi inngår i rekken av ledere i TPLF som kommer fra Adwa. De to tidligere lederne Aregawi Berhe (1975-1979 nå eksilopposisjonell) og Sebhat Nega (1979-1989 –sitter fortsatt i TPLFs politbyrå) kom også fra Adwa. Meles Zenawi gikk ved den britiske eliteskolen General Wingate School i Addis Abeba og studerte medisin ved Addis Abeba Universitetet i to år før han sluttet seg til TPLF i 1975. Han har etter 1991 fullført økonomistudier ved det britiske Open University.

Hans egentlige navn er Legesse Zenawi, men tok Meles i bruk som sitt nom de guerre til ære for Meles Tekle en tigrayisk studentnasjonalist som ble drept av myndighetene i 1974. Meles ble sendt ut blant de første aktive væpnede TPLF-gruppene på et tidspunkt da TPLF kjempet for et uavhengig Tigray. Meles ble tidlig ansett som mer pragmatisk enn de daværende ledere. Han ble ikke ansett som noen stor kriger og under størstedelen av frigjøringskampen hadde han ansvar for informasjon og propaganda. Han kom inn i sentralkomiteen i partiet i 1979. I 1985 sto Meles Zenawi bak opprettelsen av Marxist-Leninist League of Tigray (MLLT), et parti som definerte seg nær Enver Hoxhas albanske kommunistparti.

Meles Zenawi overtok som partileder etter Sebhat Nega i 1989. Forskjellige fortolkninger er gitt av dette maktskiftet. En nærliggende forklaring synes imidlertid å være at TPLF i 1989 forsto at kampen mot Mengistu-regimet nærmet seg en seierfull utgang og at Meles ble ansett som den som best ville kunne representere partiet overfor det internasjonale samfunn. Innen TPLF dyrker man fortsatt et slags kollektivt lederskap under den demokratiske sentralismen der de politiske kamper står i politbyrået, hvoretter beslutningene lojalt følges opp.

Utenriksminister Seyoum Mesfin, Etiopia, CV

Født i Adigrat, Tigray i 1949. Seyoum Mesfin er blant grunnleggerne av TPLF og medlem av sentralkomiteen siden 1976. Han har vært leder for TPLFs “Foreign Relations Office” siden 1975 og leder av tilsvarende organ i EPRDF siden 1991. Seyoum Mesfin har vært utenriksminister siden 1991.

Mesfin studerte kjemi ved Bahir Dar Polytechnic Institute og siden fysikk ved Addis Abeba Universitetet inntil han sluttet i 1974. Seyoum Mesfin, født inn i en av de rikeste familiene i Adigrat, var en av grunnleggerne av TPLF og en av deres første “fightere”. Han nyter stor popularitet innad i TPLF og er den som jevnlig mottar flest stemmer i interne partivalg.